KUNST

Loke Utgard jobber med provoserende fotografi og film og utforsker begjær, aldring, sårbarhet, seksualitet og grensen mellom kunst og pornografi.

For kuratorer, gallerier, museer og utstillingsarrangører som undersøker kunstnere som jobber med kroppen, intimitet og sosiale tabuer, introduserer det kunstneriske statementet nedenfor praksisen og de tilbakevendende spørsmålene.

Forslag til utstillinger og visninger kan diskuteres direkte med kunstneren. Ta med institusjon eller visningssted, kuratorisk tema, foreslått format, sted og datoer, og hvilke verk som interesserer deg.

Kontakt contact@lokeutgard.com for å snakke om forslaget og tilgjengeligheten til relevante verk.

For fotografiske verk som kan kjøpes, se erotiske og provoserende kunsttrykk i begrenset opplag. Kjøps- og utstillingshenvendelser håndteres separat.

Jeg er interessert i privatlivet og tankene under den respektable utgaven.

Begjær, aldring, tiltrekning, skam, fantasi, sårbarhet, sex, kontroll, sjalusi, ømhet, håp, forskjell, stygghet, humor og alt det helt vanlige mennesker bærer med seg mens de viser verden en mye ryddigere utgave av seg selv.

Jeg utforsker uunngåelig disse tingene fra der jeg selv står: en hvit mann midt i livet som ser sin egen kropp eldes og merker at nysgjerrighet, begjær og fantasi ikke nødvendigvis eldes i samme tempo.

Det er et brudd der. En kløft.

Og jeg vet at jeg ikke er alene om det.

Så mye forblir usagt, men sitter likevel stille i de mørkere krokene av hodet vårt hver eneste dag.

Den motsetningen fascinerer meg.

Skallet endrer seg. Noen ganger dramatisk. Men hva skjer med mennesket inni? Hva skjer med tiltrekning? Med seksualitet? Med fantasi? Med det vi fortsatt vil, men i økende grad føler at vi ikke skal ville?

Mye av arbeidet mitt begynner med den litt ubehagelige «æsj»-reaksjonen.

Og ærlig talt synes jeg det er en god ting.

Jeg har en tendens til å følge den som en hund følger et spor. Mot den ubehagelige tanken, det sosialt upassende begjæret, fantasien noen umiddelbart vil skjule, avfeie eller fordømme.

For gammel.

For ung.

For seksuelt.

For grovt.

For intimt.

For stygt.

For mye.

I stedet for straks å se bort vil jeg vanligvis vite hvorfor.

Noen ganger advarer ubehaget oss om noe viktig.

Noen ganger har vi bare nådd en av de usynlige kulturelle grensene generasjoner før oss bestemte skulle finnes, og ingen har giddet å spørre hvorfor på veldig lenge.

Jeg har ikke mye respekt for en grense bare fordi den er gammel.

Det betyr ikke at jeg lager bilder bare for å sjokkere. Sjokk for sjokkets skyld blir kjedelig veldig raskt.

Jeg er mye mer interessert i motsetninger.

Skjønnhet og forfall.

Ungdom og alder.

Styrke og sårbarhet.

Kontroll og overgivelse.

Ømhet og vulgaritet.

Det hverdagslige og det eksplisitte.

Det vi viser og det vi tenker.

Noen ganger krever det et ansikt eller et blikk.

Noen ganger en gammel hånd som hviler på ung hud.

Noen ganger nakenhet.

Noen ganger sex.

Jeg ser ikke på det som separate kunstneriske verdener.

Menneskekroppen er ganske enkelt et annet språk, og seksualitet er en av de eldste og mektigste tingene mennesker i århundrer samtidig har feiret, skjult, regulert, fantasert om og latt som de ikke tenker på.

Jeg utforsker mange av de samme spørsmålene gjennom film.

Jeg fascineres av hva som skjer når sjangre som angivelig skal holdes atskilt, begynner å flyte inn i hverandre.

Kortfilm og pornofilm.

Drama og pornografi.

Fantasi og realisme.

Kunst og vulgaritet.

Noe vakkert filmatisk som plutselig blir eksplisitt.

Noe eksplisitt som nekter å slutte å være menneskelig.

En fantasi kan finnes privat i hodet til noen i flere tiår uten noen gang å bli sagt høyt. Film gir meg muligheten til å la den fantasien puste, bevege seg, utvikle karakterer og til slutt bli fysisk virkelig på skjermen.

Det interesserer meg langt mer enn bare å gjenskape bildespråket til vanlig pornografi.

Hvorfor må en troverdig kortfilm klippe bort i det øyeblikket sexen blir ekte?

Hvorfor må eksplisitt sex plutselig forlate karakter, følelse og historie?

Hvorfor er vi så komfortable med simulert vold, død, hat og grusomhet, men blir fortsatt dypt ukomfortable når kameraet nekter å forlate rommet under en av de mest vanlige menneskelige handlingene?

De grensene interesserer meg.

Og jeg liker å krysse dem.

Jeg er også ganske lite imponert over mye av verdenen vi har bygget rundt oss selv.

Det er utrolig mye skuespill i det moderne livet.

Hvordan du skal se ut.

Hvordan du skal oppføre deg.

Hvilke meninger du skal ha.

Hvilken moral du skal vise.

Hvem du skal imponere.

Hvordan du skal imponere dem.

Hva slags kropp du skal presentere.

Hvilke ønsker som er akseptable.

Hvilke tanker det er trygt å innrømme.

Hva som må skjules.

Vi bygger identiteter for kolleger, venner, partnere, fremmede og i økende grad publikum på nett, og bruker så enorme mengder energi på å opprettholde dem.

Alle blir sin egen lille PR-avdeling.

Jeg synes det er utmattende.

Og ofte utrolig overfladisk.

Mye av arbeidet mitt interesserer seg derfor for øyeblikkene når den polerte overflaten sprekker.

Sekundet noen glemmer posituren.

Tanken de sannsynligvis ikke burde innrømme.

Begjæret som ikke passer til identiteten de presenterer.

Tiltrekningen som føles sosialt upassende.

Kroppen som nekter å forbli ung.

Følelsen som ikke er pen.

Fantasien som får noen til straks å si: «Nei. Det er ekkelt.»

Det er ofte akkurat der jeg blir nysgjerrig.

Jeg utfordrer grenser fordi grenser viser meg hvor mennesker blir følelsesmessig engasjert.

Noen ganger gjør det arbeidet upopulært.

Noen ganger hatet.

Noen ganger elsket.

Noen ganger ler folk.

Noen ganger rygger de tilbake.

Noen ganger stirrer de mye lenger enn de hadde forventet.

Alle de reaksjonene interesserer meg.

Jeg trenger ikke spesielt at alle skal like det jeg lager, og jeg har svært liten interesse av å slipe ned ideer til ingen muligens kan bli støtt av dem.

Hvis alle straks er enige om at et bilde er smakfullt, passende og vakkert, lurer jeg noen ganger på om jeg faktisk har oppdaget noe i det hele tatt.

Et fotografi slutter ikke med menneskene i bildet.

Personen som ser på det, tar med sin egen historie, moral, tiltrekning, fordommer, nysgjerrighet, skam og ubehag inn i arbeidet.

To mennesker kan se på akkurat det samme bildet og se helt forskjellige ting.

Én ser skjønnhet.

En annen ser obskønitet.

Én ser utnyttelse.

En annen ser frihet.

Én ser humor.

En annen ser noe de desperat skulle ønske de aldri hadde sett på.

Den forskjellen interesserer meg enormt.

Noen ganger er jeg ikke engang sikker på om fotografiets egentlige motiv er personen i det.

Det kan være personen som står foran det.

Jeg forblir bevisst privat og jobber under navnet Loke Utgard.

Jeg ønsker ikke spesielt at personen bak kameraet skal bli motivet.

Arbeidet er nok.

Og kanskje én advarsel er passende.

Jeg er sannsynligvis ikke for sarte sjeler.