Hvorfor trenger jeg casting eller et prøveopptak før jeg blir booket?
En søknad er ikke en booking.
Bilder kan fortelle meg om noen kan passe visuelt. Meldinger kan fortelle meg om hun liker ideen. Ingen av delene forteller meg hvordan hun faktisk er i rommet, om hun kan spille skuespill, om vi kommuniserer godt eller om hun kan utføre materialet når kameraet går.
Det er det castingen er til for.
En ordentlig produksjon kan innebære reise, overnatting, opptakssteder, utstyr, en annen medvirkende og mye planlegging. Det gir svært lite mening å bygge alt dette rundt noen ingen av partene faktisk har jobbet med før. En mindre casting gir oss begge en kontrollert måte å finne ut om prosjektet er reelt på, før vi forplikter oss til den dyre versjonen.
Den første delen er vanligvis en samtale. Jeg intervjuer henne, selvfølgelig, men hun intervjuer også meg. Vi snakker om konseptet, hva hun faktisk vil ha ut av arbeidet, hva hun er nysgjerrig på, hva hun ikke vil, publisering, personvern, reise, betaling, testing der det er relevant og hvem som vil være involvert.
Jeg prøver å finne ut om hun forstår hva hun søker på, og om det finnes noen reell kreativ kjemi. Hun bør finne ut om jeg kommuniserer slik nettstedet ga inntrykk av, om stemningen kjennes normal og om hun fortsatt vil jobbe med meg når jeg slutter å være et nettsted og blir et faktisk menneske som sitter overfor henne.
Så kommer skuespill når prosjektet trenger skuespill. Jeg kan be noen si replikker, reagere på regi, vise flauhet, frykt, tiltrekning, sinne, nøling eller den følelsen rollen bygger på. En modell kan se perfekt ut på fotografier og forsvinne helt i det øyeblikket hun må snakke. Det motsatte skjer også. En vanlig portefølje kan skjule noen som blir utrolig interessant når hun beveger seg, snakker og lever seg inn i en karakter.
Det er nettopp derfor jeg ikke liker å velge folk utelukkende fra stillbilder.
Castingen er også der papirarbeid og penger slutter å være abstrakte. Identitetskontroll, produksjonspapirer, artistnavn hvis relevant, bruk, publisering og prosjektets faktiske grenser må være forståelige. Hvis selve castingen er betalt, avtales også honoraret og betalingsordningen.
Og ja, for eksplisitt arbeid kan det være en eksplisitt prøve foran kamera når det er avtalt på forhånd.
Det er ingen vits i å late som noe annet. Hvis noen vurderes til en produksjon som krever ekte seksuell opptreden, kan jeg trenge å vite om hun faktisk kan utføre materialet rollen bygger på, mens kameraet går. Avhengig av prosjektet og hva som ble avtalt for castingen, kan det inkludere eksplisitt posering, synlige kjønnsorganer, forskjellige sexstillinger, penetrasjonsvinkler, oralsex og opplegg med sædsprut.
Det er ikke en overraskelsesprøve og ikke en måte å se om noen kan presses lenger. Poenget er det motsatte. Hvis en full produksjon bygger på en bestemt type eksplisitt opptreden, er det bedre for begge å oppdage under en liten, kontrollert casting om den medvirkende faktisk er komfortabel og fungerer foran kamera, før fly, opptakssteder og en større produksjon bookes ut fra antakelsen om at hun vil gjøre det.
Hun prøver også meg i den delen. Hvordan regisserer jeg når arbeidet blir eksplisitt? Lytter jeg? Er stemningen slik hun forventet? Betyr STOPP faktisk stopp? Kjennes virkeligheten som noe hun frivillig ville kommet tilbake og gjort igjen?
Derfor ser jeg på casting som en forsikring for begge parter, fremfor at noen skal bevise seg for meg.
Hvis det fungerer, kan den fulle produksjonen planlegges rundt en person vi nå vet faktisk passer. Hvis det ikke fungerer, har ingen mislyktes. Vi lærte det ganske enkelt før vi brukte langt mer penger, tid og energi på feil kombinasjon.