Private pornoopptak kan kjennes mer intime. Det gjør tillit viktigere, ikke mindre viktig.
Mye uavhengig porno og erotisk arbeid lages nå med svært små team. Noen ganger finnes det knapt et team i det hele tatt. Produsent, kamera, medvirkende. Kanskje to medvirkende og ingen andre.
Jeg foretrekker å jobbe slik.
En del av grunnen er penger. Hver ekstra person på et opptakssett koster penger, og produksjoner for voksne har ikke uendelige marginer. Jeg vil heller legge budsjettet i menneskene som faktisk lager arbeidet, enn å gjenskape et tradisjonelt filmteam bare fordi det er slik et filmsett skal se ut.
Den større grunnen er kreativ. En medvirkende oppfører seg annerledes med to personer i et rom enn med åtte personer bak kameraer, skjermer, lys og sminkebord. Rommet blir en forestilling før selve scenen har begynt.
Den åpenbare ulempen er tillit. Hvis et opptak bare består av deg og én annen person, må begge være svært sikre på hvem de møter.
Derfor betyr ikke lite uformelt for meg.
Før jeg booker noen, vil jeg vite hvem hun er, og hun bør også vite hvem hun jobber med. Identitetskontroll, en ordentlig samtale, tydelige prosjektdetaljer og nok kontakt før opptaket til at ingen går inn i et privat rom med en fullstendig fremmed og håper på det beste.
Personvern begynner før filmingen. Juridisk identitet er én ting, og offentlig identitet en annen. Kontrakter og alderskontroll kan kreve virkelige opplysninger privat. Seerne trenger ikke noens hjemmeadresse, passopplysninger, private telefonnummer eller hverdagsidentitet. Jeg holder dette skillet så strengt jeg kan, fordi en liten produksjon bare fungerer når folk stoler på at private opplysninger forblir private.
Testing for seksuelt overførbare infeksjoner hører hjemme i planleggingen når den seksuelle kontakten gjør det relevant. Den samtalen bør skje før reisen, ikke fem minutter før filmingen. Hvilke tester kreves? Hvor nye må de være? Hvilken seksuell aktivitet er planlagt? Hvilken beskyttelse brukes? Dette er kjedelige spørsmål, og nettopp derfor liker jeg å få dem unna tidlig.
Det samme gjelder andre medvirkende. Hvis noen andre er involvert, bør alle vite hvem før opptaket. Jeg liker ikke at mystiske ekstra medvirkende dukker opp på dagen. Du bringer virkelige mennesker fysisk nær hverandre, så hvem de er, betyr noe.
Vurderingen går begge veier. Se på nettstedet. Still meg spørsmål. Spør hvor du skal bo, hvem som vil være der, hvordan private opplysninger håndteres, hvilken testing som forventes, hva som skjer med opptakene og hva som skjer hvis noe endres.
Jeg vil heller svare på ti irriterende spørsmål før noen reiser, enn å bruke opptaket sammen med en person som fortsatt er usikker på hva hun sa ja til.
Når den praktiske tilliten er på plass, blir det lille opptakssettet en fordel. Folk kan snakke normalt. Le. Stoppe. Flytte et kamera. Prøve igjen. Stemningen kan bli intim uten at et dusin fremmede ser på noen være intime.
Det betyr noe for den typen arbeid jeg vil lage. Jeg vil at personen foran kamera fortsatt skal kjennes som seg selv når sexen begynner. Nervøs, morsom, selvsikker, keitete, tiltrukket, hva som faktisk finnes der.
Personvernreglene, testingen og vurderingen er ikke atskilt fra det kreative målet. Det er de som gjør rommet avslappet nok til at den virkelige personen overlever produksjonen.
Lite trenger ikke bety tvilsomt. Gjort ordentlig kan det bety færre folk, færre telefoner, færre steder private opplysninger kan havne, mer penger igjen til de medvirkende og langt mer direkte kommunikasjon.